Private equity ved et veiskille?

Av Joachim Høegh-Krohn
- 02.okt.2007 @ 09:59
De færreste har et forhold til private equity. Men private equity påvirker kanskje livet ditt mer enn du tror.

Visste du at selskaper som har vært støttet av private equity står for over 17 prosent av BNP i USA? Og at selskaper som eBay, Google, Intel og Starbucks har vært venturefinansierte? Kjente du til at selskaper som ISS, Thule, Elkjøp, Plantasjen, Nille, PGS og Funcom har vært eller er involvert med private equity (PE)?

PE-bransjen har også stått sentralt i den siste tidens finansuro. Kredittkrisen ble utløst av svakheter i det amerikanske boligmarkedet, men har rammet mange av de største PE-dealene. De svake aksjemarkedet vi hadde i juli og august, kan delvis forstås på bakgrunn av forventninger om lavere PE-aktivitet.

Se også min blogg fra august: Slutten på begynnelsen

Unoterte bedrifter
Alle PE-fond har det til felles at de investerer i unoterte bedrifter og at de engasjerer seg aktivt i utviklingen av bedriftene.

Vi deler likevel fondene inn i to: Venturefond investerer i bedrifter som fremdeles er umodne i forhold til teknologi eller marked og som trenger kapital og ressurser for å posisjonere seg. Fornyingsfond, også kalt buyout, investerer i modne bedrifter og har som utgangspunkt å effektivisere og videreutvikle disse. Jeg skal her konsentrere meg om fornyingsfondene.

 

Administrasjonsstyrte bedrifter
Fornyingsfondene har vokst frem delvis som en reaksjon på det mange kanskje vil betegne som administrasjonsstyrte børsnoterte selskaper. Finansteorien har lenge vært opptatt av hva som skjer med bedrifter hvor eierskapet er fragmentert (som på børsen) og hvor ledelsen sitter med den reelle styringen. Bekymringen er at slike selskaper blir ineffektive. Bedriftslederne vil kanskje bygge store selskaper uten at dette nødvendigvis er gunstig for avkastningen. Eller de lar være å effektivisere selskapet siden dette ofte kan være konfliktfylt.

I finansteorien løses dette problemet med at selskapene trues av oppkjøp: Drives et selskap ineffektivt, blir det kjøpt opp og ledelsen sannsynligvis kastet. Med denne trusselen hengende over seg, skjerper ledelsen seg og selskapene drives effektivt. Punktum.


Fragmentert eierskap
Om det bare var så vel.

Hva skjer når det ikke finnes investorer som har ressurser eller kompetanse til å kjøpe opp og effektivisere selskapene? Den vesentlige delen av finanskapitalen kanaliseres i dag gjennom pensjonsfond. Disse kjøper vanligvis mindre andeler i mange selskaper i sitt forsøk på å kopiere brede aksjeindekser som Oslo Børs' hovedindeks, Morgan Stanleys verdensindeks eller liknende.

Pensjonsfondene foretrekker også å forholde seg forholdsvis passive. Er de misfornøyde, selger de seg heller ut enn å ta grep i forhold til selskapets ledelse. På mange måter har den kraftige veksten i finanskapital og de enorme pensjonskapitalen bidratt til et vakuum i styringen av mange selskaper.

Dette vakuumet fylles delvis av PE-fondene. De samler kapital fra flere investorer. De setter opp team som aktivt kan engasjere seg i styringen av bedriftene. Og de fremstår som en trussel overfor ineffektive bedrifter. De ganske enkelt løser problemet med at mange ledere ikke har reelle sjefer over seg.

 

Kommet for å bli
PE-fondene er derfor ikke en døgnflue som har unyttet gode tider på kort sikt og som vil forsvinne etter hvert. Kredittkrisen eller andre utfordringer vil ikke stoppe utviklingen. På samme måte som veksten i pensjonskapital åpner forretningsmuligheter for PE-fondene, vil også pensjonskapitalen i økende grad også være med å finansiere fondene ved at PE blir en mer naturlig del av en bred finansportefølje.

Og PE utfører en viktig funksjon i finansmarkedet og bidrar til å effektivisere økonomien. Ikke bare, som nevnt over, ved at de representerer en trussel overfor ineffektive bedrifter, men også ved at de finansierer prosjekter og utfører en konkret innsats i mange bedrifter.

Over 400 norske bedrifter fikk tilført kapital fra PE-fond i fjor. Dette er likevel bare en brøkdel av de som søke PE-finansiering. Hele 3500 nye bedrifter ble vurdert av de norske PE-fondene i 2006. Og det er forutsatt at nærmere 10.000 norske bedrifter vil gjennomgå et eierskifte de neste 10-15 årene. Behovet for finansielle strukturer som kan håndtere eierskifter og utvikle bedriftene videre er stort.

PE spiller en viktig rolle i finansmarkedet utenom børs.

Særlig i Norge hvor vi har lite tradisjon for oppkjøp av bedrifter, eksterne eiere i unoterte selskaper og generelt svakt utviklede kapitalmarkeder.


Kommentarer:
Postet av: Kristian

Er litt fersk økonomistudent og har noen spørsmål om dette temaet:
Hvor store pleier disse private equity-fondene å være, og hvor mange selskaper pleier de å investere i? Hvor store eierandeler har de i de selskapene de engasjerer seg i?

04.okt.2007 @ 23:49
Postet av: Joachim Høegh-Krohn

Kristian; PE-fondene varierer i størrelse. I Norge og Norden finnes det buyoutfond på bare 200-300 MNOK. Mer vanlig er det å ligge rundt 1 mrd NOK. Det største buyoutfondet i Norden, EQT V, er på 4,25 mrd EUR, vel 34 mrd NOK. I USA og Europa kan de være betydelig større enn dette. Det største fondet hittil er Blackstone Capital Partners V som er på 21,7 mrd USD, dvs ca 120 mrd NOK. Venturefond er vanligvis mindre enn buyoutfond. Antall selskaper som fondene investerer i varierer med både fondets størrelse og antall teammedlemmer. Et typisk nordisk buyoutfond investerer gjerne i 5-10 selskaper i løpet av en periode på 4-5 år. Eierandelene varierer også, men det er vanlig å ha kontroll i selskapet, enten ved å eie mer enn 50% eller gjennom aksjonæravtaler.

08.okt.2007 @ 13:32
Postet av: Jarle G.

Jeg har vært investert i PE-Fond og Venture fond siden 2002. Mine erfaringer er udelt positive dersom man har anledning til å bygge "årganger" innenfor disse. I den senere tid har det kommet en del nye PE-fond som retter seg inn mot relativt nye økonomier i Asia, Balkan og Russland. Dersom Agentum hadde mandat til det - ville da Agentum investert i disse markedene?

25.okt.2007 @ 12:29
Postet av: Joachim Høegh-Krohn

Jarle; Private equity har, som du påpeker, hatt en sterk vekst og har også etablert seg i såkalte emerging markets. De opererer både i Russland, Kina, Korea etc, selv om tyngdepunktet fremdeles er USA og EU. Fra et investorperspektiv kan en viss spredning av investeringene være hensiktsmessig, og hadde jeg en global strategi, ville jeg vurdert å investere i PE-fond i Asia. Utfordringen er at ved investeringer i PE, skal du være trygg på at PE-treamet har et godt nettverk i det området det skal investere og at det ligger til rette for at fondet kan utøve et aktivt eierskap. Insitusjonelle og kulturelle rammebetingelser er derfor viktige. Kina er en økonomi i sterk vekst, men det er en risiko for at mange vestlig baserte fond ikke har tilstrekkelige forutsetninger for å operere effektivt her ennå. Det finnes fond, også norske, som opererer i Russland, men investeringsmiljøet her er krevende og jeg ville nok være forsiktig også her. Investeringer i fond som opererer i Japan og Korea ville jeg vel generelt vært mer positive til. Uansett, det avhenger kanskje mindre av hvor et fond investerer, men mer om hvem som er teamet.

25.okt.2007 @ 12:52

Skriv en ny kommentar:

Navn:
Husk meg ?

E-post:


URL:


Kommentar:


Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/5541503

Joachim Høegh-Krohn

Joachim Høegh-Krohn er administrerende direktør i investeringsselskapet Argentum. Han er også førsteamanuensis II i finans ved Norges Handelshøyskole. Høegh-Krohn har tidligere vært investeringsdirektør og administrerende direktør i DnB Kapitalforvaltning, og divisjonsdirektør i Vital Forsikring. Han er utdannet dr. oecon i finans fra NHH, hvor han også har vært forsker ved Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning. Han har også vært førsteamanuensis i finans ved NTNU i en periode. Høegh-Krohn er født i 1966.

hits